1984

Tette skarer blokerte alt sydsiden av plassen. Normalt hørte Winston til den slags mennesker som alltid graviterer til utkanten av en sammenstimling, men nå skubbet og brøytet og maste han seg frem til han var midt inne i menneskemylderet. Snart var han så nær piken at han kunne rekke henne med armen, men veien var blokert av en kjempestor proletar og en nesten likeså svær kvinne, antagelig konen hans, som dannet en ugjennomtrengelig kjøttmur. Winston boret seg inn sidelengs, og med et voldsomt puff klarte han å drive skulderen inn mellom dem. Et øyeblikk var det som hans innvoller ble malt til en våt masse mellom de to kraftige hofter, men så slapp han igjennom, svett og utkjaset. Han stod ved siden av piken. De stod side om side, og begge stirret de stivt frem for seg.

En lang rekke lastebiler kom langsomt nedover gaten, i hvert hjørne av lasteplanet stod vakter med treansikter, væpnet med automatvåpen. I bilene satt små gule menn i grønnaktige lurvete uniformer tett sammenpakket. De triste mongolske ansiktene stirret ut over kanten på bilen, uten tegn til nyfikenhet. Av og til, når en bil skaket litt, kunne en høre klirringen av metall: alle fangene hadde fotjern. Det ene billasten med triste ansikter passerte etter den andre. Winston visste at fangene var her, men han så dem bare en sjelden gang. Pikens skulder og høyre arm ned til albuen var hardt presset mot hans. Kinnet hennes var så nær at han nesten kunne kjenne varmen av det. Hun hadde straks gjort seg til situasjonens herre, akkurat som i kantinen. Hun tok til å snakke med den samme uttrykksløse stemmen som før, med lepper som snaut beveget seg, det var bare ett mumling som lett ble overdøvet av larmen av andre stemmer og skramlingen av vognene.

— Kan du høre meg?

— Ja.

— Kan du ta deg fri søndag ettermiddag?

— Ja.

— Hør nå nøye på meg. Du må huske det jeg nå sier. Gå til Paddington-stasjonen…

Med en militær presisjon som forbauset ham trakk hun opp den ruten han skulle følge. En halv times reise med toget, drei til venstre utenfor stasjonen, to kilometer langs veien, et led hvor den øverste stokken mangler, en sti over et jorde, en gressgrønn eng, en vei mellom buskene, et dødt tre med mose på. Det var som om hun hadde et kart inne i hodet. — Kan du huske alt dette, mumlet hun til slutt.

— Ja.

— Du tar til venstre, så til høyre og deretter til venstre igjen. Og ledet har ikke noen stokk øverst.

— Javel. Og hvilken tid?

— Omkring femten. Du blir kanskje nødt til å vente. Jeg tar en annen vei dit. Er du sikker på at du husker alt?

— Ja.

— Kom deg så bort fra meg så kvikt du kan.

Hun behøvde ikke å fortelle ham det. Men i øyeblikket kunne de ikke komme seg fri av folkemassen. Lastebilene defilerte fremdeles forbi, folk stod fremdeles umettelig og gapte. I førstningen hadde det vært litt hujing og piping, men den kom bare fra partimedlemmer i mengden og den stoppet fort. Den dominerende følelse var rett og slett nysgjerrighet. Utlendinger var en slags rare dyr, enten de skrev seg fra Eurasia eller Øst-Asia. En så dem bokstavelig talt aldri unntatt som fanger, og selv som fanger fikk en bare et øyeblikks glimt av dem. Ingen visste hva det ble av dem, bortsett fra de få som ble hengt som krigsforbrytere — de andre forsvant simpelthen, antagelig i tvangsarbeidsleirene. De runde mongolske ansiktene var blitt avløst av ansikter av en mer européisk type, skitne, skjeggete og slitne. Over kinnben med skjeggstubb stirret øyne inn i Winstons, stundom med en selsom intensitet, og vek så unna. Transporten nærmet seg sin slutt. I den siste bilen kunne han se en tilårskommen mann med et ansikt som bare var en masse av gråsprengt hår; han stod oppreist med hendene over kors foran seg, som om han var vant til å ha dem bundet. Det var på tide at Winston og piken skiltes. Men i siste øyeblikk, mens mengden fremdeles stengte dem inne, lette hennes hånd etter hans og gav den en svak klem.

Det kunne ikke ha vart mer enn ti sekunder, men likevel forekom det ham at deres hender hadde vært forenet i lang tid. Han fikk tid til å lære seg alle enkelthetene i hånden hennes. Han gransket de lange fingrene, de velformede neglene, håndflaten som var blitt hard av arbeid og dens rekke av treller, det myke kjøttet i håndleddet. Disse sanseinntrykkene var så sterke at han ville kjenne hånden igjen når han fikk se den. I samme øyeblikk falt det ham inn at han ikke visste farven på øynene hennes. Sannsynligvis var de brune, men mennesker med mørkt hår hadde stundom blå øyne. Det vill ha vært en ubegripelig dumhet å snu seg og se på henne. Med sammenknyttede hender, usynlige i stimmelen av mennesker, ble de stående og stirre stivt frem for seg, og istedenfor hennes øyne var det øynene på den gamle fangen som sørgmodig så på Winston gjennom floken av uryddig hår.

II